Karate Kid og tilværelsens eksistens

Første sjikt med sparkel og papirstrimmel er nå på plass i 2. etasje. I den forbindelse følte jeg for å ta et bilde som skildret både egne følelser og stemning i huset akkurat nå. Ganske grått og tomt egentlig. Det blir mye tid til å tenke på tilværelsens eksistens, og livet har fått god tid til å passere revy opptil flere ganger.

Sparkelbevegelsene minner mye om opplæringen av Karate Kid. Det betyr at en eventuell inntrenger vil få merke ekstreme forsvarsbevegelser fra min side.

På bildet ses den berømte og beryktede papirstrimmelen trykket ned i gipsplatesparkel. Jeg var usikker på om det var vanskelig å få på plass papirstrimmelen i hjørner, men oppdaget at det faktisk var enklere å legge en papirstrimmel der, enn kun å sparkle. Forrige gang, da jeg sparklet sponplater, brukte jeg kun sparkel, og fuget seinere. Fuging er visst fyfy på gips, men det er jo like greit, siden papirstrimmelen var såpass uproblematisk.

Taket bød på de største problemene. Ikke at det var så innmari vanskelig, men jeg har fått en sabla stiv nakke. Både snekkerne på huset vårt, og snekkerne på nabohuset har stilt seg tvilende til at jeg klarer å lage et pent nok tak. Ikke akkurat oppmuntrende, men jeg får prøve så godt jeg kan. Jeg er jo fra før av ganske vant til å gjøre ting to ganger.

Gipsplatesparkelen har den nødvendige styrken for å holde på papirstrimmelen, men den er tung å jobbe med. Derfor kommer jeg til å velge medium sparkel til neste sjikt. Det er lettere å jobbe med, og mye enklere å pusse. Nå legger jeg på så lite om gangen at det ikke blir nødvendig å pusse før etter siste runde med sparkel. Jeg har sett noen innvendinger som går på at medium sparkel ikke blir glatt nok, men min erfaring er at etter to strøk med maling vil forskjellen i strukturen være helt usynlig.