Bruk av Comic Life i norskundervisningen

Comic Life egner seg ypperlig i norskundervisningen. Ferdig med det. Det er så greit med sånne opplagte sannheter. Men man får vel begrunne litt likevel.

Jeg underviser på ungdomsskolen, og hvis vi tar en kikk på læreplanen i norsk, ser vi at under sammensatte tekster skal elevene etter 10. trinn blant annet kunne dette:

• bruke ulike medier, kilder og estetiske uttrykk i egne norskfaglige og tverrfaglige tekster
• vurdere estetiske virkemidler i sammensatte tekster hentet fra informasjons- og underholdningsmedier, reklame og kunst og reflektere over hvordan vi påvirkes av lyd, språk og bilder

Læreplanen sier ellers at hovedområdet sammensatte tekster innebærer at tekst kan være satt sammen av skrift, lyd og bilder i et samlet uttrykk.

Comic Life inneholder i alle fall mulighetene for å lage sammensatte tekster som består av bilde og tekst, og ikke minst muligheten til å bruke de utvidede virkemidlene som finnes i tegneserier, når det gjelder bruk av tekst. Tekst er ikke bare tekst i en tegneserie. Tekstens utforming kan innebære mer enn bare ordets betydning.

Egentlig kan man med Comic Life gå forbi og utover læreplanens mål. Målet er å vurdere estetiske virkemidler. Med Comic Life skaper faktisk elevene noe selv med disse virkemidlene. Altså et steg videre. Men for all del, man må være i stand til å vurdere, og man skal kunne prestere.

Her er et eksempel på et forsøk på bruk av Comic Life. Resultatet har ikke topp kvalitet, men jeg brukte bare 10 minutter, noe som er et bevis på at man ved hjelp av Comic Life kan produsere noe på veldig kort tid.

Go2Web20.net. Guiden for den haikende læreren ut i web 2.0-galaksen

Tittelen på dette innlegget er misvisende på flere områder. For det første er jeg bare i begrenset grad i stand til å guide noen rundt i de ulike web 2.0-applikasjonene. For det andre så ønsker jeg ikke å framstå som en gratispassasjer, selv om man ved å passivt suge ut informasjon fra web 2.0-ressursene, faktisk er det.

Denne teksten baserer seg uansett på tankespinn rundt det glimrende nettstedet Go2Web20.net. For ser man bort i fra de litt barnslige lydeffektene, og den litt tunge lastingen, så er dette en nydelig inngangsportal til web 2.0-universet.

Det første man møter på dette nettstedet er en presentasjon av de siste registrerte web 2.0-stedene. Man kan også sortere på navn. Da kommer man ikke lenger enn til bokstaven A, før man må begynne å bla. Omfanget er altså enormt.

Det som gjør denne tjenesten anvendelig er muligheten til å finne fram ved hjelp av enten søk, filtrering eller tagger/etiketter. I det siste har vi på studiet brukt Mindomo som verktøy til å bygge og dele kunnskap. Men dette verktøyet har sine svakheter. Blant annet er det ikke mulig for flere brukere å redigere på en gang, sånn som i Google Dokumenter. Dette er en stor svakhet for oss som jobber etter skippertaksmetoden. Når fem gruppemedlemmer prøver å bidra med sitt de siste to timene før innlevering, så blir det kræsj. Alternativene finner man på Go2Web20. "Mindmap" er en egen tag, og jammen dukker det ikke opp 13 online tankekart, inkludert MindOmo. Om noen av disse tankekartene tilbyr redigering av flere samtidige brukere er en annen sak.

Det er mye jobb å finne ut av hva som fungerer. Løsningen blir å sette seg tilbake i stolen, overvåke bloggene som tar for seg web 2.0-stoff, og håpe på at alternativet blir presentert med det første. Gratispassasjer? Jeg? Nei!?